Lisbeth-Anita Grimsø Olsen

I Karlsøy kommune i Troms vokste Lisbeth-Anita opp med klassisk piano fra tidlig alder. Hun hadde ingen planer om å jobbe med musikk, men på en pianotime oppdaget læreren hennes at hun hadde en fin stemme og oppfordret henne til å søke musikklinja. Siden har hun ikke sett seg tilbake.

Fra musikklinja på videregående i Tromsø gikk veien videre via et år på Sund folkehøgskole til et omfattende utdanningsløp i musikk. Lisbeth-Anita har en bachelor i rytmisk vokal, en bachelor i jazz, pop, rock og musikkpedagogikk, en master i jazz og improvisert musikk med fordypning i improvisasjon og låtskriving, samt videreutdanning i anatomi og fysiologi for musikere.

Frihet i undervisningen

I dag er Lisbeth-Anita linjelærer på utøvende musikk, i tillegg til at hun arbeider som sangpedagog for etablerte artister, korister og skuespillere. Hun har undervist mye på videregående, men er ikke i tvil om at hun foretrekker rammene på folkehøgskole.

– På folkehøgskole kan vi tilpasse undervisningen til det eleven har lyst til å lære. Det gir lite mening å bruke tid på klassisk hvis du egentlig brenner for jazz, pop eller rock. Vi jobber med håndverk og teknikk for å gi elevene verktøyene – så kan de selv bruke dem til å finne sitt musikalske uttrykk.

En stor del av Lisbeth-Anitas hverdag er én-til-én-undervisning i sang – noe hun beskriver som det morsomste hun gjør.

– Jeg har et personlig mål om å finne ut hvor elevene vil, og hvordan jeg kan hjelpe dem dit. Ingen får samme opplegg: noen må føle det, noen trenger å forstå anatomien, mens andre bare må prøve seg fram. Det finnes mange veier til Rom, og for meg ligger gleden i å finne ut hva som fungerer best for den enkelte.

Gjennom utdanningen har hun lært hvordan man skal bruke stemmen uten å utsette seg for belastningsskader og slitasje.

– Det er ingenting jeg som sanglærer kan lære deg som du ikke allerede kan. Når du skvetter, merker du ikke at du ligger lyst i pitch. Og når du jubler på fest, tenker du ikke over at du genererer masse volum. Utfordringen er å få det til på kommando.

Lisbeth-Anita beskriver seg selv som elektrikeren som kobler ledningene sammen til en bryter som skal fungere ni av ti ganger.
– Grunnen til at jeg ikke sier ti av ti, er at vi ikke er maskiner. Den siste gangen er bare uflaks.

Et år som gir trygghet

Lisbeth-Anita vet av erfaring hvor mye et år uten karakterpress kan bety. På videregående kjente hun på et konstant jag, og hadde på ingen måte tid til et år på folkehøgskole. Før hun dro til opptaksprøvene ved musikkonservatoriet på NTNU, var det hennes egen sanglærer som oppfordret henne til å ta nettopp det.

– Det ble det beste året i livet mitt. Jeg fikk tid til å stoppe opp, finne ut hva jeg egentlig ville – og skjønte at verden er mye mer enn dette konstante stresset.

Når Lisbeth-Anita i dag sitter i opptaksprøvekomiteer, legger hun merke til forskjellen.