Julie Ski
Danselærer og pedagog på Street og samtidsdans
Fra første trinn på danseskolen i Ski til travle dansestudioer i New York – Julie Ski har latt dansen forme livet sitt.
Som danselærer er Julie opptatt av at uavhengig av nivå skal alle elevene føle seg komfortable i dansesalen.
– Folkehøgskole skal være for alle, også de mest erfarne.
Fra første trinn på danseskolen i Ski til travle dansestudioer i New York – Julie Ski har latt dansen forme livet sitt. Nå har hun vært danselærer på danselinja på Oslo folkehøgskole siden 2013. Som danselærer er Julie opptatt av at uavhengig av nivå skal alle elevene føle seg komfortable i dansesalen.
– Folkehøgskole skal være for alle, også de mest erfarne. Jeg prøver å legge meg litt på midten, og så må de dyktigste få noen egne oppgaver. Alle må tåle at de blir utfordret på ulike måter.
Julie har en bachelorgrad i dans og pedagogikk med fordypning i samtidsdans ved Norsk Ballettskole, og et halvt år etterutdanning ved Dance New Amsterdam i New York. I løpet av utdanningen har hun hatt flere møter med det hun beskriver som harde og fryktdrevne undervisere.
– Jeg prøver å være det motsatte. Hos meg skal du få lov til å drite deg ut og gjøre feil. Samma det! Bare reis deg opp og prøv igjen.
Samtidig er hun klar på at hun ikke er redd for å sette krav til elevene sine.
– Jeg er opptatt av at vi skal jobbe ordentlig og være nøye, men vi skal også ha det kjempegøy. Noen tror det er motsetninger, men det er det ikke. Vi kan ha skikkelig latterkrampe – og så ta oss sammen igjen.
Trygghet i dansesalen
Hun forteller at mange elever er spente på nivået før de begynner, og at det å skape undervisning som passer alle er en viktig del av jobben.
– Folkehøgskole skal være for alle, også de beste. Jeg prøver å legge meg litt på midten, og så må de dyktigste få noen egne oppgaver. Alle må tåle at de blir utfordret på ulike måter.
Uavhengig av nivå er Julie opptatt av at alle elevene skal føle seg komfortable i dansesalen. Gjennom samarbeidsøvelser og fysiske nærøvelser bygger klassen tillit og trygghet.
– I år var det noen som gikk og la seg i dansesalen da de hadde det vanskelig. Da har man lykkes med å gjøre det til et trygt sted.
Hun mener mye handler om å bli sett.
– Det er en klisjé, men det er viktig. Hvis noen mangler, prøver jeg å være tydelig på at det blir lagt merke til. De som er der, skal vite at de ville blitt savnet om de ikke kom.
Gleden i å skape
Siden Julie var ung ballerina på Ski danseskole har hun hatt en forkjærlighet for kreative prosesser.
– Vi elsket å ha forestillinger. Det var så kult å jobbe mot noe.
Gjennom skoleåret har danselinja på Oslo folkehøgskole flere visninger og prosjekter. Nå jobber hun for å gi kjærligheten for prosessen videre.
– Her er elevene veldig involvert, men de vet ikke alltid hvordan man skal begynne, så det blir ofte et samspill mellom meg og dem. Det beste er når de står etter en forestilling og sier: «Shit, dette har vi laget.»
– Folkehøgskole skal være for alle, også de mest erfarne.
Mer enn en danselærer
Etter utdanningen jobbet Julie som danselærer flere steder, men kjente på et savn.
– Jeg hadde lyst til å være et sted der jeg kunne være sammen med de samme menneskene over tid. Ikke bare fyke rundt fra jobb til jobb.
En venninne tipset henne om et vikariat på folkehøgskole. Julie fikk jobben, men skjønte raskt at det å være folkehøgskolelærer innebar mer enn hun hadde forestilt seg.
– En folkehøgskolelærer må være allsidig. Hvis du bare bryr deg om faget ditt, og ikke har lyst til å spille volleyball eller sove i sovepose, så blir det vanskelig.
Julie er selv et levende eksempel på den allsidige læreren. Hun er tidligere håndballkeeper, ivrig klatrer, småskala bøttehattselger og campervan-entusiast.
Som danselærer er hun opptatt av at elevene ikke bare skal utvikle seg faglig, men også ta med seg noe mer når de forlater Rønningen.
– Det viktigste de skal sitte igjen med, er å ha kjent på å være en del av et fellesskap. Det er veldig meningsfullt å bidra til en positiv forandring i noens liv.
Julie har en bachelorgrad i dans og pedagogikk med fordypning i samtidsdans ved Norsk Ballettskole, og et halvt år etterutdanning ved Dance New Amsterdam i New York. I løpet av utdanningen har hun hatt flere møter med det hun beskriver som harde og fryktdrevne undervisere.
– Jeg prøver å være det motsatte. Hos meg skal du få lov til å drite deg ut og gjøre feil. Samma det! Bare reis deg opp og prøv igjen.
Samtidig er hun klar på at hun ikke er redd for å sette krav til elevene sine.
– Jeg er opptatt av at vi skal jobbe ordentlig og være nøye, men vi skal også ha det kjempegøy. Noen tror det er motsetninger, men det er det ikke. Vi kan ha skikkelig latterkrampe – og så ta oss sammen igjen.
Trygghet i dansesalen
Hun forteller at mange elever er spente på nivået før de begynner, og at det å skape undervisning som passer alle er en viktig del av jobben.
– Folkehøgskole skal være for alle, også de beste. Jeg prøver å legge meg litt på midten, og så må de dyktigste få noen egne oppgaver. Alle må tåle at de blir utfordret på ulike måter.
Uavhengig av nivå er Julie opptatt av at alle elevene skal føle seg komfortable i dansesalen. Gjennom samarbeidsøvelser og fysiske nærøvelser bygger klassen tillit og trygghet.
– I år var det noen som gikk og la seg i dansesalen da de hadde det vanskelig. Da har man lykkes med å gjøre det til et trygt sted.
Hun mener mye handler om å bli sett.
– Det er en klisjé, men det er viktig. Hvis noen mangler, prøver jeg å være tydelig på at det blir lagt merke til. De som er der, skal vite at de ville blitt savnet om de ikke kom.
Gleden i å skape
Siden Julie var ung ballerina på Ski danseskole har hun hatt en forkjærlighet for kreative prosesser.
– Vi elsket å ha forestillinger. Det var så kult å jobbe mot noe.
Gjennom skoleåret har danselinja på Oslo folkehøgskole flere visninger og prosjekter. Nå jobber hun for å gi kjærligheten for prosessen videre.
– Her er elevene veldig involvert, men de vet ikke alltid hvordan man skal begynne, så det blir ofte et samspill mellom meg og dem. Det beste er når de står etter en forestilling og sier: «Shit, dette har vi laget.»
Mer enn en danselærer
Etter utdanningen jobbet Julie som danselærer flere steder, men kjente på et savn.
– Jeg hadde lyst til å være et sted der jeg kunne være sammen med de samme menneskene over tid. Ikke bare fyke rundt fra jobb til jobb.
En venninne tipset henne om et vikariat på folkehøgskole. Julie fikk jobben, men skjønte raskt at det å være folkehøgskolelærer innebar mer enn hun hadde forestilt seg.
– En folkehøgskolelærer må være allsidig. Hvis du bare bryr deg om faget ditt, og ikke har lyst til å spille volleyball eller sove i sovepose, så blir det vanskelig.
Julie er selv et levende eksempel på den allsidige læreren. Hun er tidligere håndballkeeper, ivrig klatrer, småskala bøttehattselger og campervan-entusiast.
Som danselærer er hun opptatt av at elevene ikke bare skal utvikle seg faglig, men også ta med seg noe mer når de forlater Rønningen.
– Det viktigste de skal sitte igjen med, er å ha kjent på å være en del av et fellesskap. Det er veldig meningsfullt å bidra til en positiv forandring i noens liv.